Samtidig som mange mennesker søker jobber og har med seg telefonen absolutt over alt, fulle av redsel for å gå glipp av en innkallelse til intervju, gir andre blaffen i hele rekrutteringsprosessen. Gruppen som gir blaffen har av en eller annen grunn ikke behov for jobben lenger, og i stedet for å plukke opp røret og fortelle leder eller rekrutterer dette, kikker de på telefonen når den ringer gjentatte ganger uten å svare. Ikke bruker de 20 sekunder på å svare en etterlysende epost heller. Ganske arrogant, ikke sant?

Du rekrutterer en gang imellom, og du er litt usikker på hvordan du best skal få det til denne gangen. Hvordan var det med det rekrutteringssystemet? Utformingen av annonsen? Får jeg nok kandidater?

Mange er slitsomt bevisste på å bygge riktig CV.
Jeg skriver denne setningen fordi jeg er litt misunnelig, for min egen CV er en sånn som er blitt til underveis. Noen får en CV som viser at de har vært på samme arbeidsplass hele livet, mens andre av ulike årsaker har endt opp med 10 ulike arbeidsgivere på 20 år. En slik CV skremmer mange som rekrutterer. «Vi kan ikke ansette denne personen, han vil jo slutte innen to år», vil de si, for så å merke søkeren «uaktuell».  Dessverre må jeg innrømme at jeg skjønner at rekrutterere blir skeptiske, det ble jeg også i min tid som rekrutterer. Men ettersom jeg ble en mer erfaren rekrutterer, ble jeg mer nysgjerrig på hvem disse var, særlig når jeg hadde litt få gode kandidater til stillingen…

Vi skriver 2019, og fortsatt er det slik at rekrutterere kaster bort tiden til tusenvis av jobbsøkere hver uke. Tiden som er sløst bort er den som er brukt på søknadsbrevet. Her har jobbsøkerne snakket med venner, kollegaer eller familie og søkt gode råd om hvordan søknadsbrevet skal bli så bra at vedkommende får drømmejobben. De har søkt på nett, funnet oppskrifter og skrevet og omskrevet søknadsbrevet et utall ganger. Klokken 23:51, noen minutter før søknadsfristen går ut, trykker de send inn søknad og lener seg utmattet tilbake. Nå er det bare å håpe.

Eller spurt på en annen måte, har du tenkt over hvilket ansvar det er å være referanse? De fleste har kanskje ikke det, men det burde man gjøre, for det er en utrolig viktig oppgave. Du som referanse kan påvirke om rekrutteringsprosessen ender i ansettelse av vedkommende eller om vedkommende ikke får tilbud om jobben.

Jeg kjenner jeg blir forbanna allerede FØR jeg begynner på denne bloggartikkelen, og mens tastaturet går hører jeg på en spilleliste med navnet Peace… Merker at jeg slår litt ekstra hardt på tastaturet.

Dagens arbeidsmarked har en arbeidsløshet på 3,9% i Norge og i EU er den på rekordlave 6,4%. Folk er i jobb og du som skal ansette vil ofte oppleve at det ikke kommer søkere du vil ansette. I slike tider er det godt at det finnes rekrutteringsbyråer som mer enn gjerne tar på seg ansvaret for å skaffe deg det du trenger. Men heller ikke disse kan garantere at du vil få en ny kollega innen rimelig tid.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg blir mer og mer opptatt av å være en verdi for andre for hvert år som går. Det handler sikkert om å bli eldre, finne flere meninger med livet og å kjenne på den gode følelsen man får av å hjelpe andre.

Kan man lære seg salg? Jo, sikkert, men samtidig er min erfaring at salgsevner handler mye om personlighet og en indre kremmermotivasjon. Da jeg skulle ansette selgere til butikk og senere bilselgere, så jeg alltid etter personer som hadde jobbet ved siden av studier og i ferier. I intervjuet ville jeg finne ut om de hadde tatt småjobber for naboer og om de tidlig hadde vist noen kremmergener.

Du som leser denne artikkelen er mest sannsynlig interessert i rekruttering. Men oppsigelser handler ikke direkte om rekruttering, men rekruttering blir jo ofte en konsekvens av oppsigelser. Og ofte er vi som jobber med rekruttering også opptatt av hva som gjør at folk beslutter å gå over til andre siden, der plenen er grønnere.