På vegne av mine fagfeller føler jeg for å starte med en dyptfølt unnskyldning. For vi må erkjenne at historien som ligger til grunn for menneskets søken etter å forstå og forutse atferd dessverre er mer broket og pinlig enn det enhver psykolog liker å innrømme. Personlighetskartlegging som fenomen har nemlig i millennier vært forbeholdt en høyst privilegert elite med både tid og penger til å gjøre underholdende dypdykk i egen psyke ved hjelp av mildt sagt alternative verktøy. I antikkens Hellas var det antatt at det var mengden blod, slim og galle i kroppen som avgjorde din personlighet, mens det i Paris på 1600-tallet ble opprettet et universitet med hovedformål å lære opp sine studenter i håndskriftsanalyse. Håndskriften var antatt å være sjelens speil, så var vel mer naturlig enn å studere håndskrift for å lære en make å kjenne. Et århundre senere ble det stuerent for tyske leger å kartlegge personligheten ved å studere formen på hodeskallen, en fagdisiplin som fikk navnet ‘frenologi’.